DRØMMEN OM EN FOTBALLBANE

Tre mann med over 200 kamper og en fra dagens a-lag.

Det er jo bare som det skal være at Kåffas A-lag er bedre enn noensinne denne høsten da drømmen om en ny stadion ble virkelighet. I fotball følges sportslig kvalitet som regel opp med bedre rammer. I beste fall bygges det på den måten en tradisjon som hjelper den daglige driften videre, men det skjer helst når den enkelte fotballklubb husker hvor den kommer fra. Og langt viktigere; husker hvorfor den er til.

Det siste er sentralt for oss nå midt i planleggingen av den nye KFUM Arena. Siden klubbens betydning er så mye bredere enn en serie hjemmekamper og et A-lag for gutter, må stadion utvikles deretter. Altså med lave terskler for alle som vil være med i et sosialt barne -og ungdomsarbeid, der hver enkelt uansett ferdigheter har akkurat samme verdi. Dette er det kristne verdigrunnlaget for klubben vår, og gir retningen for arbeidet framover. Dess mer vi klarer å bygge den daglige driften på denne tenkningen om omsorg og raust fellesskap, dess mer mening får fotballen og Kåffa i hverdagen i Oslo.

Akkurat det har vi opplevd de siste par tiårene gjennom KFUM-hallen. Med byggingen av hallen fra midt på 1990-tallet og de to kunstgressflatene fra 2002 og 2008, kom alle de nye medlemmene som har gitt mer liv, glede og kraft i det daglige klubbarbeidet vårt.

I denne utviklingen har A-laget egentlig ikke vært sentralt før det ble samling på gressvollen ved den gamle kunstgressbanen og så en tribune på stadion. For Kåffas A-lag spilte jo alle andre steder. I den første gullalderen på 1980-tallet fikk vi hjemmekamper på vakre Voldsløkka, og spilte tidas hit «YMCA» som kampsang på full guffe på anlegget der for å få opp stemningen. Så prøvde vi oss på Lambertseter for å komme nærmere Ekeberg, var av og til på det slitte kunstgresset på Jordal, flyttet til det like triste dekket på banen ved siden av IKEA Furuset og testet Idrettshøyskolen helt oppe på Sognsvatn, før vi bevisst plaserte oss midt på Sletta da vi ved tusenårsskiftet satset med egne juniorer på A-laget.

På gresset ved Ekeberg Skole var det så humpete at motstanderne raste i lokalavisene rundt omkring på Østlandet over fordelen KFUM visstnok hadde ved å kjenne hver tue. Akkurat den kritikken stilnet brått da underlaget ble helt flatt på den første  kunstgressbanen vår. Det var visst likevel ballsikre Kåffa-spillere som hadde størst fordel av å unngå tilfeldige sprett.

Siden den gang har fordelen av hjemmebane vært nært knyttet til A-lagets framgang. Det ble enda tydeligere ved flytting til dagens stadion med flere og flere tilhengere for hver sesong. KFUM Arena er blitt et fort. Nå er vi 1.divisjons nest beste hjemmelag foran storheter som Start og Sandefjord med smått utrolige 27 poeng og 29-11 i måforskjell på 11 kamper.

Da blir de som trofast har bidratt til hver hjemmekap også viktige sportslige medspillere på A-laget. De er blitt tallrike, og omfatter alle de som i tillegg til A-lagets mangeårige frivillige stab med Dag Magelsen, Terje Granli og Guttorm Lende, får stadion til å fungere. De som stiller opp når Terje Andersen flytter brikkene på kontoret før hver hjemmekamp; riggerne som Peter Moqvist, Arne Larsen og Klaus Odden og dere andre som er så villige til å ta lage program, bidra til klubbsidene , ta i et tak som vakter, stå i koskene eller hjelpe hvor som helst rundt banen. Som for eksempel traktorkjører Roger De Wahl som visst alltid er der også utenfor sesongen når det snør, eller Erling Johannessen med den trygge stemmen der borte i speakerbua.

For ikke å snakke om Jon Bosse Mosand og gjengen hans hos Profetene, samt de mange laglederne som husker på å få med de små spillerne sine på A-kamp. Noen nevnt, ingen glemt. Fordi ingen er til å glemme i puslespillet bak klubbens sensasjonelle sportslige framgang. Dere skaper alle sammen identitet og følelse av at det betyr noe å spille for Kåffa.

Det er bra lokal fotballhistorie i denne støttegjengen også. Om Terje på kontoret som engang i fortida  kastet så ekstremt lange innkast at han vel burde fått mange flere A-kamper bare på dem, og om Arne og Klaus; de to kameratene fra Brannfjell som drifter klubbens veteranlag og jobber i det stille foran hver eneste hjemmekamp.

Arne var Oslo-mester i sprintstafett før han ble en fin A-lags keeper seint på 1970-tallet, men altså ikke så fin at noen andre om mulig var enda bedre. For pappan til Arne var med i styret for klubben, og stemte lojalt for at vi måtte ha en ny toppkeeper med enda lenger rekkevidde nå som A-laget var blitt så strålende først på 1980-tallet. Det var da klubben for første gang betalte overgangssum for en spiller. Den lange målvakten Erik Johnsen kom fra Årvoll for 10 000 kroner, og noen centimeter kortere Arne forble helst på benken. En ganske uselvisk Kåffa-familie der altså.

Slik passer forøvrig  alltid arbeidsvillige Arne riktig så bra sammen med Klaus: selve A-lagslegenden med 365 kamper og en stødig type som aldri snakker høyt om hvor strålende fotballspiller han egentlig var.

Det får heller vi gjøre ved en seinere anledning. Foreløpig holder vi oss til plass nummer 20 til 16 på kåringen over TIDENES 50 BESTE KÅFFA-SPILLERE:

20. CONRAD ÅSLUND (291 A-kamper); svært røff spiss som ved hjelp av sin solide setemuskulatur, gode balanse og fart på gode dager kunne være et angrep alene. Conrad har alltid vært kompis med jevngamle Henning Berg, men der Henning forsvant til proffspill ble på mange vis like talentfulle Conrad  værende hos oss. Han preget A-laget i en årrekke med en serie frekke mål. Det ble imponerende 131 totalt.

19. LARS OLDEN LARSEN (53 A-kamper); herlig gjennombruddsspiller med et tungt skudd. Unge Lars (født 1998) ble avgjørende for Kåffa inn mot opprykket i fjor høst, og fulgte opp med en drømmestart i 1.divisjon. Vårens mange scoringer ga landslagsdebut og la grunnlaget for denne jubelhøsten. En flott kar å ha med på laget.

18. DENNIS OBENG (70 A-kamper); en drøm av en angrepsspiller. Rask, teknisk leken og duellsterk. Betydde mye for Kåffas første opprykk til 1.divisjon, og var god også på dette nivået i 2016 selv om skader og sykdom gjorde at selve karrieren på A-laget ikke ble så lang som vi hadde ønsket. Uansett blir Dennis stående blant klubbens største spillere.

17. JOHN RASMUSSEN (244 A-kamper); selve Kåffa-kapteinen for en hel generasjon. John var fysisk svært robust, og en sterk hodespiller både defensivt og offensivt. Dominerte i midtforsvaret i en årrekke, og holdt laget samlet gjennom sin naturlige autoritet. En bauta i klubbens historie.

16. HÅKON HAGA (228 A-kamper); formet oss som et nytt storlag. Han var den desidert beste spilleren på A-laget da han kom til klubben i 2 000 og preget denne perioden med sportslig framgang. Håkon hadde et naturlig driv med ballen, og oversikt til å bruke ferdighetene til nytte for laget. Også en flott innendørsspiller med sterke landskamper i futsal.

Her er spillerne som allerede er presentert fra hederslista:
50-46: To strøkne føtter
45-41: Sterke årganger
40-36: Fire stjerner og en Norway Cup-helt
35-31En av de største Slettegutta
30-26: En ren stjernefemmer
25-21: Et bitte lite Barcelona

Kåringen av TIDENES 50 BESTE KÅFFA-SPILLERE gjelder de som har spilt flere enn 50 serie -og cupkamper for klubbens A-lag for herrer. Grunnlaget er utelukkende prestasjoner i den vakre Kåffa-drakten. Det betyr at store stjerner som Henning Berg (Manchester United), Eivind Arnevåg (VIF og LSK), Espen Musæus (VIF), Ståle Andersen (Malmø FF) og Carl Erik Torp (Brann) bare får uttelling for det de har vært med på som spillere i KFUM. Lista er satt sammen av en jury med gamle menn, og kan absolutt diskuteres. Som alt annet i fotball.

LES MER OM KÅRINGEN HER!

KFUM_50BESTE_saksbilde

 

Annonse fra Eliteserien:

Flere nyheter