Det tetner seg til når vi nærmer oss halvveis i kåringen av TIDENES 50 BESTE KÅFFA-SPILLERE. Dagens fem utvalgte dekker da også hele tidsepoken fra dengang vi for første gang lignet en sterk fotballklubb og nesten fram til dagens mannskap som kjemper om kvalik for å spille i Eliteserien. Men først skal vi ta en liten runde til noen av de mange som har preget a-laget underveis på denne reisen uten å nå helt opp til de 50 beste.

Den runden starter med Hans Kristian Førlie, Sverre Kragseth, Hans Skarbøvik og Bjørn "Panser" Mathisen; fire angrepsspillere som skilte seg ut fra tida før KFUM fikk et sterkt A-lag. Så kom det noen glimrende fotballspillende studenter rekende til hovedstaden seint på 1970-tallet og løftet kvaliteten til det første store opprykket til nivå fire etter 1979-sesongen. Det var de to siddisene Einar Owe Einarsen og Ole Skimmeland som ga Kåffa et helt nytt nivå på kantene, og de svært solide stopperne Torstein Amundsen og Roald Drønen. Alle disse studentene nær 50 på topp lista.

Så kom effekten av flyttingen til Ekeberg og den første gullalderen med spillere fra egen junioravdeling fra 1980-tallet. Denne nivåhevningen dro med seg bedre spillere fra andre steder også. Gjerne folk som hadde fått kontakt med klubben gjennom skolegang på Kristelig Gymnasium (KG) som for eksempel Andre Vøygard (157 A-kamper) ; en røff guttunge fra Grünerløkka som var fast sideback i en årrekke.

Andre hørte til den første toppårgangen 1960/61 som kvalitetsmessig fortsatt blir stående som den viktigste i klubbens historie. Fra da kom det stadig gode egne spillere. Hans Petter Furuly (født 1963) så ut til å bli best av dem. Han debuterte tidlig på A-laget med ekstrem robust fysikk og fin balanse, men fikk Kåffa-karrieren hemmet av USA-studier og skader. Så fulgte sterke spillere som talentfulle offensive  Terje Andresen (1966-årgangen), Arnt Ellingsen (1967-årgangen), Tommy Engebretsen (1969-årgangen) og selvsagt jevngamle Henning Berg som forsvant til Vålerenga, Blackburn og Manchester United etter to sesonger på A-laget som juniorspiller.

Et bedre A-lag tiltrakk seg også spillere utenfra. Som den slepne ballføreren Kurt Nakken og energiske Svein Møller med 1.divisjonserfaring fra Nordvestlandet . Svein holdt toppnivå på banen for oss i de beste kampene på 80-tallet før den ekstreme musikaliteten etter 55 A-kamper dro han oftere til orgelkrakken enn sekstenmeteren.

På det resultatmessig mer variable 90-tallet fikk vi god hjelp av hodesterke Rune Isegran med hele 46 mål på 89 A-kamper, samtidig som vår egen 1975-årgang gjorde at tilgangen på spillere ble jevnere. Den hadde med seg viktige navn som Thomas Evensen (sterk i duellene) og Thomas Haugan (ekstremt rask spiss). Og så fikk vi nødvendig hjelp på keeperplass av Per Skar og etter hvert Steffen Haraldsen.

Målfarlige Rune Isegran fikk forøvrig en look-a-like noen år seinere med luftuhyret Thomas Andersen fra nord som brøt herlig med alle forestillingene om typiske egenskaper for en Kåffa-spiller. Akkurat de oppfylte derimot gjennomført elegante Andre Skar som også kom fra 1.divisjon for Skjetten og styrte midtbanen like ballsikkert som Robin Rasch nå gjør det i 1.divisjon. Skjønt kanskje med en tunnel mindre i anledning dagens sterkere motstandere.

Samtidig ble de to solide stopperne Terje Levinsen (79 A-kamper) og Tom Erik Andersen fra Larvik  viktige bidragsytere til den oppbyggingen av et mer stabilt A-lag som altså startet for tjue år siden. Det var et lag som helst angrep direkte, helst bygget rundt bakromsløp fra midten som Kai Rune Holmen fra Karmøy  (62 kamper) var spesialist på. I samme periode løftet Kolbotn-duoen Stian Bomo og Sverre Vegard Salvesen fram fellesskapet på banen. De var begge solide forsvarsspillere med ulike spesialiteter. Sverre Vegard var glimrende i lufta, mens lynraske Stian hadde vært bankers på topplista om ikke en stygg skade hadde stoppet karrieren før Kåffa tok neste steg i utviklingen fra 2008.

Den utviklingen fikk både Emil Borkø, Markus Norheim Cham, Orhan Simsek og Christoffer Kringberg vært med på. Gode spillere på et stadig bedre A-lag alle fire, men for oss ble Orhan og Christoffer de viktigste. Den lynraske keeperen Orhan med sin glitrende reaksjon var avgjørende for Kåffas første opprykk til 1.divisjon, mens Christoffer blir stående som symbolet på hvilke spillere som bygger sterke lag.

Askims store sønn hadde vært med på topplista om vi hadde utvidet til 51 spillere ganske enkelt fordi han var en avgjørende bidragsyter idet Kåffa virkelig ble en toppklubb. For da var vi avhengig av å kunne sette inn solide folk fra benken. Spillere som til og med kunne være de aller beste også når de spilte fra start. Som dengang Christoffer ble kåret til nettopp det i den første seriekampen i den fabelaktige 2015-sesongen.

Der styrte han oss til seier fra midtbanen  hjemme mot Kjelsås med  en nesten ung Jørgen Isnes som vikarierende sjef på sidelinja, og holdt samtidig nivået til alle de spillerne på dagens 1.divisjonslag som ikke har nådd 50-kamper. Fra den gjengen må vi også trekke fram et spesielt navn. Keeper Knut-André Skjærstein stod strålende i fjor, og har vært viktig for at vi nå er midt i en jubelhøst. Men han mangler fortsatt et par kamper for å få sin velfortjente topplassering som Kåffas neste beste målmann gjennom tidene.

For den beste har vært Lars Hirschfeld, canadieren som styrte Kåffa igjennom debutsesongen i 1.divisjon i 2016. Han lyste opp i hallen og på treningsfeltet hele den tida han vår hos oss, og har nå fått en tilnærmet trivelig lillebror på plass med landsmannen Simon Thomas. Lars ville ha spilt fortsatt om ikke dragningen til gårdsdrift i Canada hadde vært så sterk. Et stødig fottrykk i Kåffa-historuien har han uansett etterlatt seg.

Og så kan vi vende tilbake til den stjernefemmeren som har plassene fra 30 til 26 på lista over TIDENES 50 BESTE KÅFFA-SPILLERE. Altså til fem toppspillere med ulike kvaliteter:

30. ERIK JOHNSEN (114 A-kamper); den første spilleren som klubben betale overgangen for. Det skjedde vinteren 1981, og skyldtes mangel på toppkeeper til bruk i 3.divisjon. Erik kom fra Årvoll for 10 000 overgangs-kroner, og leverte med glans. Stor rekkevidde og fin fysikk.

29. NICOLAI BØNKE HAGEN (62 A-kamper); driblefanten som kunne blitt så god som han bare ville om ikke skadene hadde stoppet ham. Leverte en glitrende 2013-sesong for Kåffa med et rekordhøyt antall målgivende pasninger. En sjelden dyktig ballfører som angrep på instinkt, og var blottet for plagsomme defensive fibre.

28. ESPEN MUSÆUS (77 A-kamper); forsvant etter junioralderen til VIF og fikk en lang, flott karriere utenfor Kåffa. Kom tilbake skadet, men rakk likevel å bli den spilleren i klubben med flest mål pr. kamp (0,74 pr. kamp). Skadefri var han en usedvanlig effektiv angrepsspiller.

27. KNUT LIE (236 A-kamper); den eldste av spillerne under klubbens første gullalder (født 1954). Fikk litt for seint et godt nok A-lag rundt seg, men styrte etter hvert midten til Kåffa i årevis med blendende teknikk på små flater. Også en god avslutter.

26. CATO VALØY (200 A-kamper); så rask at legenden sier at han sprengte klokkene under 40 meters test på NIH. Farten gjorde ham uansett til en usedvanlig farlig bakromsspiller til og med den første sesongen i 1.divisjon. Også en serie gode landskamper i futsal.

Her er spillerne som allerede er presentert fra hederslista:
50-46: To strøkne føtter
45-41: Sterke årganger
40-36: Fire stjerner og en Norway Cup-helt
35-31: En av de største Slettegutta

Kåringen av TIDENES 50 BESTE KÅFFA-SPILLERE gjelder de som har spilt flere enn 50 serie -og cupkamper for klubbens A-lag for herrer. Grunnlaget er utelukkende prestasjoner i den vakre Kåffa-drakten. Det betyr at store stjerner som Henning Berg (Manchester United), Eivind Arnevåg (VIF og LSK), Espen Musæus (VIF), Ståle Andersen (Malmø FF) og Carl Erik Torp (Brann) bare får uttelling for det de har vært med på som spillere i KFUM. Lista er satt sammen av en jury med gamle menn, og kan absolutt diskuteres. Som alt annet i fotball.

LES MER OM KÅRINGEN HER!