Fram mot cupkampen mot Odd kårer vi KÅFFAs 50 BESTE SPILLERE GJENNOM TIDENE. I dag slipper vi fem nye navn på den gjeve lista, men før vi kommer dit, svinger vi igjen innom viktige glimt og navn i a-lagshistorien...

A-laget til KFUM har hatt to sterke perioder. Den ene startet med opprykk til nivå fire før 1980-sesongen og varte til 1986 da klubben rykket ned fra nivå 3 (Gamle 3.divisjon). Den andre begynte med opprykket til nivå 3 i kvalik høsten 2008, og har nå vokst seg sterkere enn noen gang. Historiens desidert best lag er altså det som ligger på 4.plass i 1.divisjon, og snart skal spille kvartfinale mot Odd i NM.

Slik framgang i toppidrett kommer sjelden tilfeldig. Våre høydepunkt speiler riktig klubbdrift og en god fotballfaglig tilnærming fra trenerne. Begge disse historisk sterke periodene har jo to helt sentrale felles trekk til bruk som kompass for den videre utviklingen av Kåffa.

For det første er begge gullalderne i utgangspunket basert på egen rekruttering. Storhetstida på 80-tallet begynte nesten bare med lokale Ekeberg-gutter; underveis støttet av enkelte tilreisende studenter. På det laget som i cup -og treningskamper kunne slå noen av Norges beste fotballnavn, var det egentlig bare en tidligere storspiller utenfra. Thor Einar Andersen (far til Torstein Aase Andersen) kom fra seriemesterskap med Start og bidro i den første sesongen i  3.divisjon i 1984.

Den nåværende gullalderen startet nesten enda mer lokalt, men med et større aldersspenn. På laget som i 2 008 spilte Kåffa opp igjen på nivå tre etter 22 års fravær, var nesten alle fra egen juniorstall fordelt på mange årganger fra eldstemann John Rasmussen (1975-årgangen) til 16 år yngre Marius Brevig. Dette var resultatet av en bevisst politikk bestemt ti år tidligere da vi etter enda en trist sesong med mye gjennomtrekk bestemte oss for å satse A-lag med en nesten hel juniorårgang (spillere født 1980/81/82). Den tenkningen ble utviklet fra sesong til sesong og via en tapt kvalik for nivå tre i 2 004 mot det laget som skulle bli Sarpsborg 08. Såpass lang tid - og tålmodighet - tok det altså å skape en sportslig kultur blant klubbenes egne spillere sterk nok til å få varig framgang.

Men at denne framgangen skulle bli så stor at vi rykket opp i 1.divisjon (nivå to) for første gang høsten 2015, hadde knapt noen kunne tenkt seg. Det skjedde med en startoppstilling der hele ni av 11 spillere kom fra egen juniorstall. Ingen tvil om identiteten der altså. En større prestasjon har knapt skjedd med et lite lag i norsk toppfotball.

Det er derfor framgangen hos vår egne unge spillere er så viktig nettopp denne jubelhøsten. Den har kommet gjennom flere sterke innhopp av junioren Juba Moula og det endelige gjennombruddet til storebror Yannis Moula med strøken grunnteknikk, slepne dragninger og herlige gjenvinninger på kanten. For ikke å snakke om jevngamle Håkon Stavrum fra den sterke 1998-årgangen. Håkon var sentral bak opprykket til 1.divisjon sist høst, og har kjempet seg tilbake på banen etter alle skadene. Maken til treningsdisiplin har klubben aldri sett.

Det andre klare fellestrekket mellom klubbens klart beste perioder, er tydeligheten i spillestil. Den kjente Kåffa-stilen med stor vekt på total ballkontroll har sitt historiske grunnlag helt tilbake til innendørscupene på 1970-tallet. Det var der den første gullgenerasjonen viste at den var teknisk langt bedre enn de fleste andre Oslo-klubbene, og det var der den lærte seg å spille ut fra et klart eget system.

Disse individuelle ferdighetene og denne spesielle spillestilen ble grunnlaget for den svært ambisiøse angrepsfotballen som faglig godt skolerte Jon Risa innførte på A-laget fra 1980-sesongen. Risa ville at A-laget skulle meste et omstendelig ballholdende offensivt spill. Det var en kompleks læringsprosess der vi kunne drille system inn med spill 11 mot 0 på Ekebergsletta rett under den gamle akebakken Dødens på Brannfjell.

Systematiske Risa leste inn taktiske kommentarer på hver spiller under kampene, og holdt gjerne flere timer lange spillermøter etter treningene. For mange av oss ble det en skolering i fotball for livet, og ga et viktig bidrag til den interne sportslige Kåffa-kulturen med stolthet om vår måte å leke fotball på.

Jon Risa hadde et godt eget spillermateriale som basis for å utvikle laget gjennom tre sesonger til opprykk til nivå tre i 1983. Dette var klubbens aller første opprykket til en så sterk divisjon. Dessverre viste den seg å være for sterk. Mest fordi vi spilte for ambisiøst.

Allerede påsken før vi skulle debutere i den gamle 3.divisjon, fikk vi et varsel om at klubben hadde valgt en dristig utviklingsvei, Da tapte vi klart i en treningskamp for Fossum fra divisjonen under, men med Egil Drillo Olsen som fersk trener. Enkelt sagt: Kåffa spilte og Fossum scoret.Drillo-fotball brøt ned det intrikate småspillet vårt. Det skulle skje igjen da serien startet og alle disse talentfulle unge spillerne  litt overraskende rykket ned i møte med enklere fotball og bedre fysikk.

Dette ballholdende særpreget ble utviklet videre samtidig med starten på gullalderen nummer to. I årene fra 2 008 preget en rekke Kåffa-spillere den nye elitedivisjonen og landslaget i futsal. På landslagssamlingene var det for eksempel en klar nivåforskjell mellom KFUM-spillerne og resten av landets beste innendørsspillere når det ble spilt firkant. Disse høyere ferdighetene på små områder speilet både historien og den nye treneren for A-laget. Med ambisiøse og energiske Ståle Andersen ble Kåffa ganske raskt et bitte lite Barcelona.

Det langvarige, pasningsorienterte offensive spillet holdt ikke til opprykk det første året i 2 007. Men allerede sesongen etter kom resultatene, og de har egentlig vært der siden. Mye fordi Ståle økte bevisstheten om det å beholde ball og kontrollere kamper. Den tenkningen ga klubben et enda tydeligere image, trakk spillere til fellesskapet fordi fotball er morsomst på den måten og skapte en avgjørende sportslig stolthet. Det ble kult å reise Norge rundt som et lag som kunne angrepe hvem som helst fordi spillerne stolte på egne ballferdigheter.

Sånn ble Ståle Andersen som først kom til klubben som oldboys, avgjørende for KFUMs fotballhistorie. Han var også så god til tross for denne høye alderen, at han er med på dette utdraget av lista over TIDENES 50 BESTE KÅFFA-SPILLERE. Her kommer oversikten over plass nummer 25 til 21:

25. CHRISTIAN DYMBE (210 A-kamper); en rask og kontant stopper som ble svært viktig for opprykket til 1.divisjon. Christian kunne også overraske med noen kunstvendinger på vei framover (sjekk skrytevideoen hans fra Byåsen og Kjelsås i arkivet hos Guttorm Lende!), og var en bra mann på siste stolpe på offensiv corner.

24. JON ANDRE SÆTHER (199 A-kamper); A-lagets toppscorer i flere sesonger og også inn mot opprykket i 2 008. Det endte på 111 serie -og cup-mål , og et av klubbens høyeste målsnitt (0,56 pr. kamp). Også flink til å binde sammen angrepsspillet.

23. STÅLE ANDERSEN (55 A-kamper); svært trygg ballsentral med fin oversikt, god balanse og følsomme føtter. Også millimeterpresise langpasninger. Disse kvalitetene spredde trygghet til medspillerne og formet Kåffas image som et spesielt ballholdende lag.

22. PÅL PERNES (286 A-kamper); var i årevis en effektiv makker til klubbens toppscorer Eivind Arnevåg i  Kåffas offensive spill. De to hadde en telepatisk forbindelse. I tillegg var Pål selv en sterk avslutter. Ikke minst fra distanse.

21. SINDRE EK (161 A-kamper; tilhørte den sterke 1990-årgangen. Var viktig gjennom flere sesonger og utviklet klubbens kantspill gjennom stor løpskapasitet. I eventyrsesongen 2015 ble Sindre kåret til A-lagets bestemann. Det forteller om kvaliteten.

Her er spillerne som allerede er presentert fra hederslista:
50-46: To strøkne føtter
45-41: Sterke årganger
40-36: Fire stjerner og en Norway Cup-helt
35-31: En av de største Slettegutta
30-26: En ren stjernefemmer

Kåringen av TIDENES 50 BESTE KÅFFA-SPILLERE gjelder de som har spilt flere enn 50 serie -og cupkamper for klubbens A-lag for herrer. Grunnlaget er utelukkende prestasjoner i den vakre Kåffa-drakten. Det betyr at store stjerner som Henning Berg (Manchester United), Eivind Arnevåg (VIF og LSK), Espen Musæus (VIF), Ståle Andersen (Malmø FF) og Carl Erik Torp (Brann) bare får uttelling for det de har vært med på som spillere i KFUM. Lista er satt sammen av en jury med gamle menn, og kan absolutt diskuteres. Som alt annet i fotball.

LES MER OM KÅRINGEN HER!