- I dag ville Karl Fredrik spilt «Seier’n er vår»

Vi har bedt diverse personer om å dele noen ord til ettertanke og oppmuntring i koronaens tid. I DAG: ESTEN O. SÆTHER

Hvis Kåffas klubblegende Karl Fredrik Lund hadde vært blant oss, ville han i dag stilt seg opp alene på ståtribunen borte på den stengte banen og spilt «Seier’n er vår».

Karl Fredrik pleide å gjøre det. Det trengte ikke være store anledningen før han hentet opp kornetten fra veska og dro i gang. Uansett hvor i byen vi befant oss.

Da vi var yngre, kunne denne spillegleden iblant være i meste laget. Det var jo ikke spesielt hipt. Seinere skjønte vi at gleden trumfet alt. Du så det på folk rundt oss. Dette var liv; dette var bra.

Esten O. Sæther
Esten O. Sæther

På denne tida av året pleide vi å dra på treningsleir i Danmark. Av og til var alle klubbens lag på tur samtidig til Fjerritslev eller andre små påskeparadis på Jylland. Det var da Karl Fredrik kom ned på kaia for å si farvel til Kåffa-spillerne, og spilte så det ljomet mot baugen til Danskeferja.

Den ferja er lagt ned nå. Borte med viruset som så mye av det vi er vant til å se rundt oss. Det er da det er tid for å lete etter gleden. Jeg husker da en annen av de gamle Kåffa-spillerne gjorde akkurat det. Det er mange år siden; den gangen vi ikke hadde andre klubblokaler enn den lille Rødstua som står midt på Sletta. Noen av oss lederne hadde møte der inne og så en kjenning komme gående over den nærmeste banen som siden den gang er blitt BSKs kunstgress.


Den kjære oldboys-treninga mi, som jeg skulle vært på i dag, er satt på vent, men hverken vi gamle eller resten av dere er alene.

— Esten O. Sæther
Det var Alf Syvertsen. Han var godt over 80 år; kledd i t-skjorte med kortbuksa dratt langt opp på magen som var en slags mote for godt modne fotballspillere på den tida. Alf hadde en ball under høyrearmen, og han var sint.

Hvorfor skjønte vi da han åpnet døra til Rødstua, og fortvilet ropte: Hvor er alle gutta?

Det skulle vært en slags oldboys-trening, men ingen andre enn Alf hadde møtt opp. Det er kjipt å ha passert 80 år, ha lyst på litt five-a-side og så bli stående der alene.

Nå er alt stengt. Den kjære oldboys-treninga mi, som jeg skulle vært på i dag, er satt på vent, men hverken vi gamle eller resten av dere er alene.

Vi har en Gud som er der uansett hvor ensomme vi føler oss, og vi har Gud som lar sin totale kjærlighet skinne gjennom mennesker.

Som den italienske presten Giuseppe Berardelli som jeg leste om akkurat. Han som var elsket i menigheten sin i Casigno i Nord-Italia og selv elsket å kjøre motorsykkel på fritida selv om han var blitt 72 år. Før altså viruset fant ham for noen uker siden og gjorde ham syk.

Klubblegende Karl Fredrik Lund døde for to år siden.
Klubblegende Karl Fredrik Lund døde for to år siden.

Da fikk menigheten kjøpt en liten respirator til ham, for å hjelpe med pusten. Det er mangel på sånt i kriseområder nå. I Casigno var det rett og slett ikke nok. Det så denne presten, og ga den nye respiratoren sin videre til en yngre pasient. Og så døde Giuseppe.

Liv og død er naturlig. Nå er dette naturlige tettere på oss enn vi er vant til. Da ser vi samtidig tydeligere hva som er kjærlighet, og hva som gir glede.

Selv satt Elin og jeg ved kjøkkenbordet i tilnærmet besteforeldre-karantene her om dagen og pratet om hvor fint det blir nå som barnebarna snart får på seg Kåffa-draktene. Hvor nær vi har lyst til å bli dem som er frivillige nede i Hallen, og på den nye Arenaen om vi får sjansen til det.

Den sjansen har vi alle underveis i livet. Å velge det som gleder andre, og som derfor gleder oss.

Da er seier’n vår uansett hvor vi er.

Ikke sant, Karl Fredrik?


ESTEN O. SÆTHER
KFUM-veteran og mangeårig trener for a-lag og ungdomslag i klubben

LES ANDRE INNLEGG I SPALTEN "HEIAROP TIL HJEMMEBANEN"
Per Anders Nordengen: - Nå trenger vi en himmel over livet
Helga Haugland Byfuglien: - «Frykt ikke» står over 100 ganger i Bibelen
Per Arne Dahl:- Trenger noe som er større enn oss selv

Annonse fra Obos-ligaen: