«Husk å sende oss det rosa pannebåndet, Stian!»

- Han har alltid vært spesiell, skriver Esten etter at Stian i dag pensjonerte seg selv som toppspiller.

Av Esten O. Sæther

Noe av det viktigste i livet er at vi klarer å gjøre triste dager om til gode dager. Det hjelper oss å skjønne at alt her på jorda har sin tid. At det derfor gjelder å glede seg underveis, og etterpå ta vare på de gode minnene. For oss i Kåffa (KRISTELIG FORENING UNGE MENNESKER) kan vi jo til og med både tro og håpe at alt til slutt blir sett fra et helt annerledes utsiktspunkt.

Mitt utsiktspunkt til Stian Sorteviks siste kamp var høyst jordisk. Sist helg var jeg på ferie i Gøteborg, men måtte selvsagt forlate familien før lunsj i den vakre bydelen Haga for å være tilbake på hotellrommet i god tid før kampstart mot Stjørdals/Blink kl.15.00. Der på rommet så jeg intetanende og nervøs at Stian spilte sin siste kamp for Kåffas A-lag.

Denne kampen var avslutningen på A-lagets beste periode noensinne. I løpet av de siste ukene har Jørgens gutter med Stian som kaptein slått både Start og Fredrikstad i serien, så levert tidenes Kåffa-kamp med cuptriumfen over Kristiansund, før denne bolken av OBOS-ligaen ble avrundet med 7 av 9 poeng mot Grorud, Strømmen og altså Stjørdals/Blink. Bare mot Raufoss på bortebane gikk det galt. Det er mildt sagt imponerende. Denne rekka av resultater er prestert av den klubben i OBOS med nesten minst økonomi. Men altså med de mest stødige trenerne, lederne og spillerne. Og så Stian, da.

Visste det ble bling...
Han har alltid vært spesiell, selv om starten på den voksne fotballkarrieren var ganske vanlig. Kåffa har tradisjon for å hente opp unge spillere til seniorlaget. Annerledes kunne det ikke være for en klubb som dengang da Stian passerte den lovlige 15-årsgrensa, baserte A-laget sitt på talenter fra egne yngre lag. Stian hadde lenge vært glitrende i den sterke 88-årgangen der pappa Ole trofast hadde passet på fra sidelinja at alle ungene fikk være med. Og at dette skulle være moro.

Da han ble hentet opp på A-laget, visste vi at det kom til å glitre i merkeklær og bling.

— Esten O. Sæther - som trener
I Sortevik-familien var det eldstegutten som var den som likte å stikke seg ut. Da han ble hentet opp på A-laget, visste vi at det kom til å glitre i merkeklær og bling. Det var vi i klubben blitt vant til. Jeg også selvsagt siden Stian var nabo oppe på Brannfjell. Men at den unge ballyndlingen det året skulle komme så skrikende umusikalsk inn blant den rufsete A-lagsgjengen vår, hadde ingen; absolutt ingen, kunnet forestille seg.

Litt lokal geopolitisk orientering først. Ekebergsletta er fra gammelt av skillet mellom det besteborgerlige Bekkelaget og arbeiderne i blokker på Ekeberg. Sånt er lett å glemme nå som parkeringsplassen vår er en sammenhengende, prangende SUV-parade som jeg beklageligvis forskjønner selv. Som oppvokst på nedsida i Kongsveien har jeg historisk såvisst ingen arbeiderkultur å skryte på meg. Men da jeg som ung voksen flyttet på Ekeberg-sida, føltes det naturlig. Knut Arnevåg som i tiår preget Kåffas oppbygging og vekst som fotballklubb var jo en arbeidergutt. Med vår avslappete stil de åra før Stian dukket opp som A-spiller, definerte vi oss utvilsomt som en østkantklubb.

  • Spill pannebånda av dem, kunne jeg nok rope fra sidelinja på den tida i møte med Lyn, Røen, Ready og andre vestkantlag.

Spill pannebånda av dem!

— Esten O. Sæther - fra sidelinja
En slik melding skjønte spillerne. De var jo så unge at de ikke husket at de rufsete trenerne deres kanskje selv hadde brukt et tynt pannebånd i lær under hippietida tidlig på 1970-tallet. Da var dette klessymbolet en kort stund  kulturelt akseptabelt også her sørøst. Tjue, tredve år seinere var det derimot fyfy. Det var derfor slike meldinger fra linja ble hørt av gutta. På banen var det snakk om underklasse mot overklasse, og da måtte de der ute jobbe for å ta sossen,

Stian i pannebånd
Forbløffelsen var altså total da Stian Sortevik på 15 dukket opp på A-lagstrening iført et pannebånd. Ikke var det retro, og ikke var det tynt og laget av svett, tvinnet lær. Det var bredt, og det var rosa. Mer fremmed vestkant var det ikke mulig å ose på sin første A-lagstrening.

Om han fikk høre det? Joda, men det skal sies til guttens fortjeneste at han bar sin aparte sossete klesstil med integritet og verdighet. Han brukte det pannebåndet minst en trening til…

Og så bar han på alt det som siden har begeistret alle Kåffa-venner i år etter år. Den ekstreme ballkontrollen, balansen, den forbløffende fysiske styrken og evnen til å score de kuleste målene. Som sportskommentator har jeg aldri skjønt hvorfor ingen elitelag klarte å utnytte disse kvalitetene. Stian burde spilt fast på øverste nivå i norsk fotball. Han har så fremragende kvaliteter at de fleste elitelagene med fordel kunne bygget spillet sitt rundt ham.

Han har så fremragende kvaliteter at de fleste elitelagene med fordel kunne bygget spillet sitt rundt ham.

— Esten O. Sæther - som sportskommentator
I stedet ble det Kåffa som fikk gleden av å gjøre det. Etter at han kom tilbake i 2015 etter et par år på høyeste nivå, har han definert A-laget. Den suksessen som fulgte, var nesten ikke til å tro. Først opprykket til OBOS samme år. Der hadde vi forblitt om ikke Stian neste sesong hadde gått glipp av en tredjedel av kampene på grunn av skade. Så viktig har han vært for laget. Da var det lett å kåre ham til tidenes beste Kåffa-spiller allerede i jubelåret 2019, før han siden har stabilisert klubben vår som et topplag; altså den type fotballag som har vokst til nå å kunne slå andre; engang langt mer kjente fotballklubber, i løpet av bare noen uker.

I fotball kan Stian slå hvem som helst. Både inne og ute. Som frontspiller på futsallandslaget ble han en internasjonal hit. Når vi spilte EM -og VM-kvalik ute i Europa var henvendelsene mange rundt Norges nummer 10. For hvordan var det mulig for en norsk fotballspiller å bli så suverent god i en internasjonal proffsport som han egentlig bare stakk innom? Hadde han selv ønsket, var det bare å reise til utlandet å spille profesjonelt.

Ville ikke...
Men Stian ville ikke. Han vil nok som noen av oss andre helst være nærmest mulig Sletta. Da han såvidt hadde fått av seg det rosa pannebåndet, snakket vi om akkurat det. Stian var 17 år og vi skulle spille mot andrelaget til Vålerenga nede på Valle-feltet. Der kom han til å møte et par fra samme aldersgruppe. De hadde som unge talenter flest blitt lokket til Vålerenga tidlig, mens Stian hadde forblitt trofast i Kåffa. Da minnet jeg ham om hvor bra det valget hadde vært rent sportslig. På bare et par år med kameratene på Sletta hadde han sportslig distansert disse jevnaldrende, og var bedre rustet til å gjøre som han ville med fotballen.

Nå er det gjort; sympatisk nok uten å slå Klaus Oddens førsteplass på klubbens Adelskalender med 365 kamper. Stian stoppet på 354. Det eneste som gjenstår før han synker ned i den  grå glemselen på oldboystrening klokka ni lørdag morgen, er en og annen hyggestund inne i Kåffa-hallen med Jonvik og futsal-gjengen. Og det å velge rett lag blant gutta på five-a-siden på juleaften.

Skjønt først må han huske den viktigste oppgaven på denne rare merkedagen i klubbens historie. Den glade fortellingen om Kåffa-gutten Stian Sortevik er jo ikke ferdig fortalt før han får hjelp av mamma til å finne fram det gamle rosa, pannebåndet sånn at vi kan få det i glass og ramme på hedersplass på den nye stadion.

Det kan nok bli vrient. Jeg er noen av de eldre gutta på A-laget skjelte ham ut såpass på denne første treninga, at akkurat det dyrekjøpte klesplagget ble gravd dypt, dypt ned i hagen i Jonsokveien.

LES OGSÅ: 
Stian legger opp
- Mye å takke Stian for
Stian - kåret til tidenes KFUM-spiller i 2019
 

nesodden_30.mai_2008_008.jpg
En ung Sortevik-utgave - i 2008 - med en rekke av KFUM-profiler. Fra venstre; den nypensjonerte, John Rasmussen, Eivind Sæther, Tor-Øyvind Reinemo og Sindre Ek.

 

Annonse fra Obos-ligaen: