Hverdagsmagi

I fastetiden har en rekke Kåffa-supportere og spillere sagt ja til å dele noen ord til ettertanke om klubbens verdiaksjon - sawubona. Nå har turen kommet til Håkon Stavrum.

Fra jeg kom til «Kåffa» i 2013 og frem til nå, har jeg vært så heldig å spille alt fra guttelagskamper på bane 17 i Norway Cup via rekruttkamper på Voldsløkka, Dælenenga og Spjelkavik til A-lagskamper mot Lillestrøm på Åråsen. Om en (god) stund har jeg kanskje Old Boys-treninger med Esten og ledet noen sene tirsdagsøkter for et av klubbens gutte- eller jentelag. I så fall kan Kåffa og jeg krysse av på «En Klubb for Livet»-målsetningen.

På veien hit har jeg opplevd noen «Kåffa»-hverdager. Ikke så mange som kontorgjengen man kan skimte i vindusrutene på hallens nordlige side, men noen. «Sawubona» er for meg en av grunnene til at det er noe eget ved klubben vår. Det handler om at vi tar oss tid og krefter til å gjøre noe «ekstra» overfor de rundt oss, slik at det også blir noe «ekstra» ved «Kåffa»-hverdagene våre.

Slik hverdagsmagi oppstår når Terje Andersen alltid tar seg til å snakke med absolutt alle i styrkerommet når vi «prepper» der før treninger i 2018 og -19. Det selv om Terje selv driver med intervaller på spinningssykkelen eller kickboksing med Roger. Puls i sone 5 og korte pauser mellom «slaga», bokstavelig talt, står aldri i veien for samtaler med de tilstedeværende. Og før et kvarter er gått, har han pratet med alle minst to ganger – også eventuelle nysigneringer eller prøvespillere. Alle er sett. Og slik er det hver gang.

Hverdagsmagi oppstår også når Jørgen Isnes balanserer mellom rollen som ambisjonsrik trener og følelsesmessig investert KFUM-kamerat. Det er den samme Jørgen som gir klare beskjeder om touchene er for mange eller pasningene for svake og som sender meg melding omtrent ukentlig under skadeavbrekket mitt i 2021 og spør meg hvordan jeg har det. Begge deler er «Sawubona», for, som Jørgen selv sier, en del av det å bli sett er også det å bli stilt krav til. Det er bare en måte å se at noen vil bli bedre på.

Faktisk er det magi allerede på klubbens parkeringsplass. For, foruten å være et utmerket symbol på klubbens transparens, er møterommet, med sine store vinduer, noe av det første man ser ved ankomst til hallen. Enten det er årgangsmøte, styremøter, planlegging av treninger ved Isnes og gjengen eller Daniel sitter der med en potensiell ny signering, er det fullt innsyn. Som igjen gjør det omtrent uunngåelig å ikke få blikkontakt med minst en av møtedeltagerne. Og er det kjentfolk der, blir det alltid hilst til de utenfor, uavhengig av møtets tema og øvrige deltagere. Ikke nødvendigvis med høy «lanke» og Colgate-smil, men alltid minst et ørlite nikk. Nok til å vise den andre at «jeg har sett deg». Så når du kommer til hallen; da blir du sett.

Disse øyeblikkene er det mange av. De kan være så små som de korte samtalene man tar seg tid til i hallens ganger, uansett om man er på vei fra et gjøremål til et annet. Eller de kan være så store som når juniortrener Anders Lübeck henter spillere i skoletiden for å skvise inn en formiddagsøkt en dag i februar. I bilen på veien tilbake får de restitusjonsmat han selv har kjøpt inn.

Så da Johan utfordret meg til å skrive noe om hva «Sawubona» betyr i hverdagen for meg, tenker jeg på de mange små og store øyeblikkene i hallen og på sletta hver dag som gjør at den hårete «En Klubb for Livet»-målsetningen faktisk er realistisk.

Kanskje vi faktisk ses på Old Boys-treninger en gang i fremtiden, Esten.

Annonse fra Obos-ligaen: