Jeg har blitt en gammel mann, men det burde jeg egentlig ikke blitt. Livet var egentlig slutt. Alle disse dagene etterpå fikk jeg på grunn av den mannen. Alle årene skulle aldri kommet til meg.

Det er derfor jeg trøster meg med et lite håp, på mine gamle dager. Jeg håper at jeg har fått gjort noe godt i dette andre livet mitt. Noe som kan veie opp for det jeg gjorde i det første. Gud får dømme, men jeg håper jeg var verdt den sjansen jeg fikk.

Vet du hva det verste er: Av en eller annen grunn mente jeg at jeg fortjente å bli satt fri. Jeg som bare hadde forakt til overs for gamle skikker, ble nå reddet av den merkeligste av dem alle: at det hvert år skulle gis en fange fri til påskehøytiden. Den skikken er like dum nå som den alltid har vært, men den reddet livet mitt.

Først en lang stund senere begynte jeg å tenke på ham som tok min død. At jeg skyldte ham livet. Slik jeg husker det, hadde han ikke gjort noe galt. Bare sagt mye rart. Derfor måtte han dø. Fordi han hadde sagt for mye.

Det har gått lang tid siden den dagen. Likevel stikker det fremdeles et sted inni meg hver gang jeg ser noe som minner meg om et kors. Jeg skulle dødd på et slikt. Og jeg var ung og skyldig og ikke verdt å dø for. Jeg hadde nok skyld på meg til å bli naglet til alle tre korsene den dagen. I stedet kunne jeg stå på gaten og se en fremmed mann passere forbi med det korset som hadde ligget klart til meg. Jeg så ham forsvinne. Og jeg snudde meg sakte rundt og begynte mitt andre liv.

- Utdrag fra Jostein Ørums: "De som så ham" (2015).

* By the way: Jostein Ørums farfar, Olav Ørum Olsen, var en av stifterne av KFUM-Kameratene.