Dommeren - Roger

Vi er helt avhengige av frivilligheten for å kunne gi et godt tilbud til barn og unge! Vi har ulike roller, der oppgavene er viktige på hver sin måte. I den anledning lanserer vi artikkelserien DRØMMEELLEVEREN, hvor vi ønsker å sette pris på alle frivillige som vi er helt avhengige av. 

“Dommer da!” De blir bua på, kjefta på og skjelt ut. De prates mye om. De tar skjebnesvangre avgjørelser. Får de egentlig skryt noen gang? For uten dem, ingen match! De er jo faktisk helt avgjørende. De fortjener oppmerksomhet, skryt og takknemlighet. Også de fortjener heiing!

Tusen takk til alle dere som er dommere. Takk for alle kampene dere har ledet, uansett nivå. Takk til dere som stepper inn og tar dommeransvar når det trengs og takk til dere som hjelper dommere med å ta ansvar for linja. Takk til alle dommere som, til tross for mye hard kjefting, fortsetter å lede kamp etter kamp. 

Vi har snakket med en kar som vi ofte hører plystrende i gangen. Han er rolig, lun og smilet titter stadig fram. Han er en man kan stole på. Han trår til når det trengs. Han fikser stadig praktiske ting her i hallen, og han har vært dommer og kampleder i mange år, på mange ulike arenaer. I dag skal vi bli kjent med Roger de Wahl.

Hva er oppgaven din i Kåffa?

Jeg måker baner om vinteren og har ansvar for å holde styrkerommet i orden. Så er det stadig noen ting jeg kan surre med her i hallen. I tillegg er jeg dommer. Jeg ble spurt om å dømme en gang for lenge siden, og så har det bare blitt til at jeg har fortsatt med det i mange år. Jeg har ingen formell kompetanse. Jeg gjør dette helt på frivillig basis. Nå har jeg litt dårlige knær, derfor dømmer jeg kun 7’erfotball nå. Nå er jeg dommer for M40 samt M48 og det er veldig hyggelig. Det er en del spillere der som tidligere har spilt på høyere nivå, så de har masse bra fotball å komme med. Det går greit å dømme, selv om du får kjeft uansett hvilken vei man dømmer. Det er alltid shake hands etterpå. 

Roger kom til klubben da sønnen hans begynte å spille fotball som 6/7-åring. Det var Ole Sortevik og Roger som stilte i treningstøy. Eivind Arnevåg hanket dem inn som frivillig trenere. Roger hadde ingen sportslige ambisjoner om å bli trener, men så at det var bruk for han og stilte dermed opp. Han fulgte det gode 1988-kullet i ti år. Sønnen hans Stian avsluttet sin karriere etter noen år på A-laget, men Roger er her enda. Mye på grunn av vennskapet med Terje Andersen. Han har bruk for en del tjenester som Roger kan tilby, og de gir ham gledelig. 

Roger hadde heller ingen ambisjoner om å bli dommer. Tidligere måtte lagene selv skaffe dommere til seriespillet. Det var ikke mange som meldte seg, så da ble det Roger’n. Kåffa hadde et lite kurs og dette ble starten på en lang trenerkarriere. Han har dømt futsal, Stopp Volden-turneringen, juniorfotball og barnefotball opp igjennom. Det er altfor få dommere og altfor mange lag. 

Hva er motivasjonen for å gjøre det du gjør?

Jeg vet at det er vanskelig å skaffe dommere. Det blir på mitt nivå og ikke noe mer enn det. Derfor passer veteran M48 meg helt utmerket nå. Når de har behov for en dommer så føler jeg at jeg hjelper laget. Da slipper de jaget om å måtte lete rundt. Det er også hyggelig å bli satt pris på av gjengen som har spurt deg, de vet at man må ofre noe av fritida når man møter opp til kamp tirsdag klokka 21.00. 

I kamp må man som dommer være myndig og ta avgjørelser. Har du blåst, må du stå for det. Det vil alltid være dommere som gjør feil, på lik linje med alle spillere som gjør feil. Det må man tåle. Jeg har blitt så gammel og rutinert at jeg ikke lar meg affisere av kjeft fra spillere, men det er nok noen dommere som kan føle seg litt herja med. Det er nok en fordel å ha sparket litt fotball selv og ha erfaring fra offisielle kamper for å få en god relasjon og opplevelse av det å være dommer. 

Kåffa ønsker å være en klubb for livet. Hvordan gir dette mening for deg?

Det er først og fremst idretten og menneskene jeg opplever er bra med å være frivillig her. Jeg har sans for a-laget med trenere og ledere. Hver kamp lever sitt eget liv. Man vet ikke hvordan en kamp går, det er det uforutsigbare som er morsomst. 

Det var ikke lett å finne én historie å trekke fram på de 35 årene Roger har vært her. Han vil heller oppsummere alle årene, som har gått fort, slik: Alt jeg har vært med på har vært positivt. Det har vært glede og moro hele veien. Hvis ikke hadde jeg ikke giddet.