Tobias Rønningen - Hovedtrener G17

Hvilket lag trener du, og hvordan er det å trene den gjengen?

- G17. Det er en fin gjeng. De smiler, ler, har det gøy med fotballen, er hyggelig mot hverandre, og gode fotballspillere. Det er en givende jobb! Jeg gruer meg ikke til å komme på jobb hver dag, det kan jeg ikke akkurat si.

Jeg gleder meg til å komme i garderoben og se gutta jobbe på. De er læringsvillige, ambisiøse, og de vil opp og frem. Det er en glede å få jobbe med det. 

Favorittminne som trener?

- Det er vanskelig å komme unna Norway Cup. Men jeg ser ikke så mye på høydepunkter. Jeg setter pris på alt jeg har gjort, og at jeg har hatt det gøy på veien. Det at jeg gleder meg til å komme på jobb, det at jeg syntes ting er gøy, at det er givende. Jeg tenker mer på dette, enn på høydepunkter. 

Det er det jeg sitter igjen med. Jeg er takknemlig for hverdagen, for at jeg har fått de mulighetene jeg har fått. Og at jeg har fått den tilliten jeg har fått. 

Hvorfor Kåffa? Hvordan endte du opp her?

- Jeg hadde litt kjennskap til Kåffa fra før, ved å ha jobbet i Bækkelagets Sportsklub. Når man søkte, og fikk et godt inntrykk så ble det veldig riktig når muligheten kom. Jeg er på rett sted, jeg har folk rundt meg som liker å jobbe hardt, men samtidig ha det gøy på veien. Man kan ikke bare se ned i pc og ark hele dagen, man må smile, le og ha det gøy. Det er det som tiltrakk meg mest ved Kåffa. Det skal være et ålreit sted å være.

Hva gjorde at du ville bli fotballtrener?

- Det er ikke til å komme unna at faren min var treneren min i alle år. I både fotball og håndball. Jeg har alltid hatt det gøy med fotballen, smilt og ledd og kost meg med det. 

Det første som satt igjen i meg var fra 13/14-års alder. Det var en klassisk 7v7-kamp og lagene samles rundt trener i pausen. Treneren stilte spørsmål som "hva kan vi gjøre annerledes?", og jeg svarte ofte. Så sa treneren noe som alltid har sittet igjen i meg: "Hør på det her gutter, hvis Tobias ikke blir fotballspiller så blir han garantert fotballtrener."

Jeg kunne aldri sittet foran en pc og jobbet for meg selv hele dagen. Jeg trenger den menneskelige kontakten, smilene og latteren. Uten det hadde jeg mista det! 

Når mulighetene til å bli trener kom som ung ble det veldig naturlig egentlig. Som spiller kunne jeg sitte i pausen og tenke at jeg ville gjort dette selv (vært trener). Jeg var nysgjerrig på hvordan det var å trene et lag. 

Har du noen ambisjoner som trener?

Jeg er ikke så veldig opptatt av mål. Jeg har ikke noe mål. Jeg er opptatt av at jeg har det gøy. Akkurat nå elsker jeg hverdagen min. Så tror jeg andre ting kommer av seg selv om du er en fin fyr og jobber på. 

Det er viktig å sette pris på det du har nå, og de folka du har rundt deg. Det er mange som har en mye tøffere hverdag i fotballen enn det jeg har, så man må sette pris på det. 

Hva er ditt første fotballminne?

- Jeg har en del (gode minner). Jeg hadde en fantastisk tid i Odd. Der vant jeg Interkrets og spilte Nasjonal og fikk meg kompiser som jeg fortsatt har 8-9 år senere. Vi møtes hver jul og i sommerferien og de er mine nærmeste venner. 

Det første minnet mitt... Jeg skulle spille en kamp, og jeg var ganske god når jeg var yngre. Jeg var mye på løkka, så ting kom litt av seg selv. Da husker jeg at en kom bort og sa at han skulle kjøpe meg en brus på ungdomsklubben (Toffo) dersom jeg scorte 7 mål. Jeg scorte 7 mål og kampen endte 8-7 til oss. Da kom jeg hjem, dusjet, tok på de kuleste buksene, dro ned på klubben og fikk brus og var helt sjef. Det er nok et av de sterkeste fotballminnene fra barndommen.

Har du noen forbilder? 

- Det er vanskelig å komme utenom faren min. Jeg tror mye av måten jeg er på og måten jeg oppfører meg på kommer fra faren min. Moren min også. Så de har alltid vært veldig sterke forbilder for meg i måten de oppfører seg på.

Også besteforeldre. Vi har alltid hatt et nært forhold. De bodde 10-15 meter unna der jeg vokste opp, jeg var der 1-2 ganger i uka gjennom oppveksten. Jeg har et sterkt forhold til familien min og prater med de jevnlig. 

I fotballen er jeg veldig takknemlig for alle trenerne jeg har hatt i Telemark. Tor Arne Svartangen som er landslagstrener på aldersbestemt nivå, Knut Rønningene (A-lags trener, ODD) som hadde meg på junior, Lasse Jørn på Telemark toppidrett. I tillegg er Johs (Johannes Moesgaard) et naturlig forbilde. Personlighetsmessig treffer han meg ganske bra. Vi tenker likt på en del ting. Det er kanskje ikke et forbilde, men en jeg ser opp til. Jeg har sett mange A-lagsøkter med han.