"Alt for ..."

Påsken er i gang og verdiarbeider, Johan Valen-Sendstad, drar opp noen historiske linjer mellom tre euforiske parademarsjer...

På mandag syklet jeg ned en nærmest folketom Karl Johansgate. Det var en merkelig opplevelse! Et sentrum med, i beste fall, hvilepuls. Det var da jeg begynte å tenke på når Oslo-by har pulsert opp igjennom historien - og gitt det norske folk opplevelsen av kollektiv eufori. To historiske hendelser pekte seg tydelig ut...

Den ene av de to – handler om det viktigste av det uviktige. Stikkordet er tidenes St. Hansaften. Kongen av Marseille, Egil Drillo Olsen, har klart det umulige; snudd 0-1 til 2-1 mot selveste Brasil. Noe som får konsekvenser for nattelivet i hovedstaden.  

For ved midnatt befinner hele Oslos befolkning seg i Karl Johansgate. Det oppstår trafikkaos – og alle elsker det! Bilistene ligger på tuta av glede, og ut av vinduene ser du mennesker ikledd vikinghjelmer som synger «Vi gir alt - alt for Norge». Aldri før og aldri etter har vi klemt flere fremmede mennesker enn hva vi gjorde denne kvelden. Og aldri har terskelen for å ta seg et bad i Oslos fontener vært lavere. St. Hansaften 1998 var euforisk!

Den andre hendelsen – handler om det viktigste av det viktige!

Det handler om fred. I år er det 76 år siden 2. verdenskrig ble historie. Tyskland kapitulerte 8. mai, 1945. Og om morgenen 7. juni kommer norske og britiske krigsskip innover Oslofjorden.

Kong Haakon fikk reise hjem med den britiske krysseren «Devonshire», det samme fartøyet som hadde ført ham til Storbritannia 5 år tidligere. Sammen med kronprinsesse Märtha og kronprinsbarna ble kongen mottatt av kronprins Olav på honnørbrygga, ved Aker Brygge.

«Alt for Norge» – som kongen gjorde til sitt valgspråk 40 år tidligere var nå blitt folkets slagord - og titusener av jublende og feststemte mennesker hyllet kongens inntog i Oslo. Triumferden gikk fra Rådhusplassen og opp til slottet – i åpen bil. Kongens gjenkomst var euforisk!  

Inntoget i Jerusalem

Det er ikke vanskelig å trekke noen paralleller til det inntoget vi kan lese om i Matteus 21.

Jerusalem er også fylt til randen av mennesker, mange ulike mennesker, deriblant 3 millioner pilgrimer – klare for å feire den jødiske påske.

Også her hadde det blitt gjort forberedelser – og Jesus får sin egen helt spesielle kortesje i en eselfole. Inn bymurene og gjennom byens gater traver eselet på en løper av palmeblader og kapper. Og oppå folen sitter Jesus og tar imot folkets hyllest – i hvert fall deler av folket. Euforien kom til uttrykk i ordene:

«Hosianna, Davids sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn! 
Hosianna i det høyeste!»

Jesus tok del i folkets glede. Gleden blant de unge som ropte navnet hans og tiljublet ham som Konge og Messias. Hjertet hans gledet seg over entusiasmen og festen til de fattige i Israel.

På samme tid er Jesus på en annen vei, på en hellig vei for å gi avkall på seg selv. Jesus er på vei mot korset.

Å gi avkall – høres ikke spesielt oppløftende ut. Hva ligger i ordet? Hva ligger i det Jesus gjorde?

Frans av Assisi, en italiensk munk fra 1200-tallet, formulerer det slik i sin velkjente bønn:

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

Med korset kan man ikke drive forhandlinger. Det sier man enten ja eller nei til. Det var en vei Jesus sa ja til… han valgte å gå den.

Hvor Kong Haakon hadde «Alt for Norge» som sitt valgspråk – hadde Jesus:

«Alt for deg!».

God påske!

Annonse fra Obos-ligaen: