I fotball får en ikke alltid som fortjent. Håkon Stavrum er blant dem som så til de grader har fått dårlig betalt for den innsatsen som er lagt ned.

I formiddag kom tidspunktet han hadde utsatt i det lengste.

Foran sine lagkamerater steg han opp på scenen i klubbstua og presset fram at det var tid for å legge skoa godt opp på hylla.

Der og da var det mange øyner i klubbstua som var blankpolerte, - og det var ikke på grunn av videoanalysen trener Moesgaard akkurat hadde presentert for forsamlingen.

- Det var en tøff og rørende seanse, innrømmer hovedtreneren som måtte bistå Stavrum med å formidle budskapet:

- Spillere gråt, trenere gråt og ledere gråt. Det er mange som er glad i Håkon og han har vært en helt spesiell type. En rå drivkraft og en av de mest ambisiøse spillerne jeg har vært borti. Han har gjort det han kunne for å oppfylle drømmen om å spille Eliteserien, men nå sa kroppen at det var nok.

Ikke noe valg
Håkon innrømmer at de siste dagene har vært tøffe, og at det å stå foran sine lagkamerater i dag ble i overkant.

- Det var likevel en veldig fin avslutning. At mange ble beveget – og at mange så til de grader uttrykte at de brydde seg – gjorde det hele veldig fint. Jeg fikk gode klemmer og fine ord som jeg setter utrolig stor pris på, sier 25-åringen.

Håkon spilte på en god 98-årgang i klubben, trente med a-laget fra våren 2015 og ble tatt opp som ambisiøs junior i a-lagsstallen inn mot debutsesongen i OBOS-ligaen i 2016. En nesten uvirkelig inngang til en ny sesong der han skulle få spille toppfotball med sitt kjære Kåffa, ble også starten på en usannsynlig trasig skadehistorikk.

Etter å ha vist seg fram i preseason røk han ut med en brukket ankel som satte han på sidelinja nesten hele sesongen. Idet han var i ferd med å feste blikket mot en ny sesong røk han korsbåndet som gjorde at han måtte sette kryss over 2017.

Han gjorde jobben og kjempet seg tilbake og var stort sett fast mann på laget i 2018. Så kom et nytt marerittår. Knapt på banen i 2019 etter to meniskoperasjoner.

Håkon ga seg imidlertid ikke. Stamgjest på treningsrommet i hallen og klarte å løfte seg tilbake til gamle høyder. 29 a-kamper i 2020 og fotball-livet smilte igjen.

Så kom vinteren 2021. Korsbånd i høyre kne ryker igjen. På trening. Menisk måtte også opereres.

Håkon gjorde jobben igjen, og kjempet seg nok en gang tilbake og var involvert i 21 kamper i fjor, blant annet siste serierunde på Brann stadion og kvalikkampen mot Kongsvinger.

Nytt mareritt
Ved inngangen til året ville han vise at 2023 skulle bli hans år, i et nytt spennende prosjekt med Johs som trener. Det varte ikke så lenge – for på Marbella skjedde det ufattelige igjen. I det som i utgangspunktet så ut som en lite dramatisk situasjon i treningskamp mot Start.

Denne gangen var det korsbåndet i venstre kne.  

- Der og da var reaksjonen at nå er det over. Jeg fikk rett og slett litt panikk og var helt fra meg. Men så fikk jeg summet meg litt, og sa til meg selv; dette har jeg gjort før. Jeg klarer å gjøre det igjen, sier Håkon.

Men selv om han hadde gjort det før, var ikke kroppen helt på samme lag som før. Det var mye smerter etter operasjonen. Det ble komplikasjoner og nye inngrep. 

Etter hvert seg det inn over han. Han måtte si stopp. Det vil si; kroppen sa stopp. Det han elsket over alt på jord måtte han la trille sine egne veier. 

Joda, Håkon visste innerst inne at han egentlig spilte langt på overtid, men nå var det ikke mulig å legge til mer tid. Kampen var avblåst. 

- Jeg har vært gjennom to operasjoner denne våren og per dags dato klarer jeg ikke å gå uten smerter. 

En fattig trøst for Håkon er at han ga alt. Absolutt alt.

- Jeg må innrømme at jeg er litt bitter over at jeg ga alt, men at det likevel ikke holdt. Jeg har ikke noe valg nå, og skjønner at det ville være helt idiotisk å prøve på et nytt comeback, sier Håkon, samtidig som han ikke kan fri seg fra tanken om hva det kunne vært:

- Jeg mener at kunne vært toppserie-spiller og at jeg kunne vært med på å ta KFUM til Eliteserien. Nå har jeg uansett stor tro på at det kan skje med denne klubben uten meg – enten i år eller senere.

Må holde seg unna
Håkon kommer til å følge med Kåffa, men innrømmer at det blir et avstandsforhold den nærmeste tiden.

For kjærligheten til klubben må han inntil videre gjemme i hjertet. Han orker rett og slett ikke å se laget spille eller vanke i lokalene på Ekeberg.

- Jeg prøvde meg i vår, mot Sogndal, men da måtte jeg dra i pausen, sier han ærlig.

- Det er ikke tvil om at det er mange vonde tanker. Det er vondt å ikke være del av det, og det er vondt å ikke være i garderoben. Jeg har sånn eierskap til det.

Det er ikke til å legge skjul på at det har blitt både nedturer, tårer og vonde opplevelser, men det skygger likevel ikke over alle de gode minnene. 

- Jeg har så utrolig mange gode minner fra tiden i KFUM og med KFUM. Norway Cup-semifinaler med 98-gjengen, morsomme a-lagskamper og noen scoringer, to på hodet til og med i OBOS-ligaen, sier Håkon muntert før han penser inn på det som uansett står som igjen som høydepunktene i KFUM-livet:

- Hverdagene. Det er hverdagene i KFUM som har vært det viktigste for meg. Å henge rundt i KFUM-miljøet, kjenne på stemningen og møte så mye bra folk.

Nå skal livet fylles med nye folk, nye utfordringer og nye spilleregler. Om kort tid starter han som advokatfullmektig i advokatfirmaet Selmer. Det gleder han seg til.

Og så håper både han – og vi – at han finner tilbake til en rolle i KFUM etter hvert.

- Kåffa er i hjertet mitt – 100 prosent – det er ikke noe å lure på, sier Håkon.

Han skal vite at han er hjertelig velkommen tilbake når det måtte være.

Ingen spillere med så lite spilletid har hatt en så stor heiagjeng i klubben. Du har vært et forbilde. Tusen takk for innsatsen, Håkon!