På lørdag ønsker vi å markere at KFUM-kameratene er 75 år som fotballklubb i forbindelse med OBOS-ligakampen mot Sogndal. Vi håper å se både gamle og nye KFUM-kamerater der. Det blir 75-årsfeiring, OBOS Fanzone med aktiviteter for barn før kamp og hyllest av Stian Sortevik. 75 kr for voksne, gratis for barn. Kjøp billetter her!

75 år, sier du kanskje? Ble ikke idrettslaget stiftet i 1939? Jo, det stemmer, men de første årene var det friidretten som dominerte - og først i 1946 ble vi tatt opp i Oslo Fotballkrets og spilte vår første offisielle fotballkamp.

For å gi deg et innblikk i den første fotballhistorien anbefaler vi deg å lese denne saken med Øyvind Furuly, som i dag er 98 år. Skrevet av Halvor H. Byfuglien i forbindelse med sesongmagasinet som ble gitt ut i 2018.

-----

KFUM-KAMERATENE SPILTE SIN FØRSTE FOTBALLKAMP I 1946. ØYVIND FURULY ER SISTEMANN I LIVE FRA KÅFFAS FØRSTE ELLEVER.

- Mine styrker som fotballspiller? Utholdenheten, sier Øyvind og smiler godt.

Utholdenhet, ja. Det er vanskelig å sette spørsmålstegn ved akkurat den egenskapen der jeg sitter sammen med 94 år gamle Øyvind Furuly i kapellet i KFUM-hallen en torsdag formiddag. 

Mye har skjedd siden KFUM-kameratene Oslo spilte sin første offisielle fotballkamp i 1946. Kun Øyvind har vært med på hele reisen fram til i dag.

KFUM-kameratene som idrettslag ble stiftet av John Larsen i 1939. I starten var det imidlertid friidrett det først og fremst handlet om. Vi kan lese om at det ble spilt treningskamp mot Lillestrøm tidlig på 1940-tallet, under andre verdenskrig, men de første reale fotball-kampene i dette idrettslaget måtte utkjempes rundt styrebordet. I denne prosessen var klubbens første fotball-oppmann Fredrik Thingberg den udiskutable kapteinen. Han var krystallklar på at fotballen måtte bli del av KFUM-kameratene så snart som mulig. Men – det måtte et styrevedtak til for en skulle gå til innkjøp av den første lærkula.

Når ballen var på plass, ble et fotballutvalg oppnevnt i august 1945 og våren 1946 ble klubben først tatt inn i varmen i Oslo Fotballkrets og så i Norges Fotballforbund. 

Og dermed kunne ballen så smått begynne å rulle fram mot det Kåffa er i dag.

ÅND, SJEL OG KROPP. Øyvind tenker tilbake på de første årene. Kampene måtte spilles der de fant tid og rom. Underlaget var i beste fall grus. Motstanderne het for eksempel Press, Progress, Kampørn, Gamlebyen og Speed. Midtbanespilleren het «half», cup var cup og ballen var forhåpentligvis noenlunde rund. Draktene de spilte med var gjerne noen gamle Skeid-trøyer som de fikk låne.

(En parentes angående dette med drakter; det var i mars 1947 at Kåffa-drakten først ble godkjent, kan vi lese i jubileumsheftet for lagets første 25 år. Drakten skulle være «hvit trøye med rød besetning og rødt bånd rundt livet og blå bukse». Det med det midjebåndet er aldri praktisert, og trøya ble altså senere endret til hvit med rød stolpe).

Men hvordan endte egentlig denne første offisielle KFUM-kampen i 1946?

- For å være helt ærlig; jeg husker veldig lite fra den kampen. Ikke husker jeg hvem vi spilte mot og ikke husker jeg hva motstanderen het. 

For Øyvind er uansett ikke resultat det viktigste. Det å drive idrett i en kristen sammenheng har vært det sentrale for han. Å være et sted hvor han kunne leve ut hele trekanten: Ånd, sjel og kropp.

Invitasjonen til å bli med i KFUM-kameratene fikk han første gang på leirstedet Strandheim på Nærsnes. Der møtte han en kar som het Erling Berntsen som sto og trikset nede ved vannkanten. Berntsen var ikke sen om å invitere med Øyvind i KFUM-kameratene.

Og fra den dagen har Kåffa vært et livsvarig kjærlighetsforhold for Øyvind.

Fra starten av var det kun ett lag, og kampen om plassene på laget var ikke mye å snakke om. De var stort sett bare elleve mann. Noen var metodister, andre fra Misjonssambandet og andre igjen fra Frelsesarmeen. Idrettsgleden hadde de felles, og de ville alle være med på et pionerprosjekt i norsk fotball – en kristen fotballklubb.

- Det kristne fellesskapet og det sosiale aspektet var viktig for oss. Vi hadde samling før trening, klubbkveld en gang i måneden og ofte en appell før vi gikk ut på banen, minnes Øyvind.

Den høyreiste midtbanespilleren var med a-laget i perioden 1946 til omtrent 1960. Senere ble det reservelaget, oldboys og veteran. Øyvind har også hatt roller som oppmann på a-lag, guttelag og småguttelag og i en periode leder og primus motor rundt oldboys-laget.

Hans viktigste bidrag for å utvikle klubben var kanskje da han var med i oppbyggingen av en yngres avdeling på Ekeberg. Her var Knut Arnevåg den viktigste drivkraften, med Øyvind og flere andre som sentrale medspillere.

- Vi hadde først fokus på å etablere et juniorlag, siden gikk vi stadig nedover, og helt ned i barnefotballen. 

DET FØRSTE BANEPROSJEKTET. Øyvind var senioroppmann gjennom store deler av 60-tallet. Midt på 1960-tallet tok de et lite steg bort fra det å være de glade amatører. Øyvind var med på å beslutte at Arve Mokkelbost, senere topptrener i Brann, skulle få 5000 kr i årslønn for å trene kameratene oppover i divisjonene. Det ble med ett år for Mokkelbost i KFUM.

Å være del av KFUM i den tidlige fasen var pionerarbeid. Og det var ikke noe å si på kreativitet og pågangsmot. Øyvind tar oss med til 50-tallet – og KFUMs første baneprosjekt:

- Kåre Frantsvold, senere klokker i Domkirken, var oppmann på laget. Han hadde fått med seg at det kunne være et aktuelt område ved Rønningen folkehøyskole, og John (Larsen) var leder av AS Rønningen. Vi ville veldig gjerne komme oss ut av en nomadetilværelse rundt omkring i byen på jakt etter et sted å trene. Så vi var en gjeng som tok med oss spader og hakker for å gå i gang, men vi måtte ganske raskt innse at vi måtte gi opp. Utstyret var ikke tungt nok og godt nok, mimrer Øyvind.

Så da ble det ikke noe av den ønskede basen på Kjelsås, og det skulle enda gå mer enn 50 år før KFUM-kameratene fikk sin egen bane.  

FASTE MØTEPUNKT. Historiene er uendelige etter et langt liv i KFUM-kameratene. Selv om kampene har vært mange, både på og utenfor banen, er det det sosiale og fellesskapet som står igjen som det viktigste for Øyvind. Sosiale møteplasser, leirer og diverse arrangement.

Øyvind lukker øynene og drar oss gjennom en av klubbsangene som i sin tid ble skrevet av Ada Arnevåg:

«Vi takker for helse, for arbeid og hjem
det fellesskap vi har i KFUM.
Ja, for at du ga oss et slikt idrettslag.
vi gjerne vil takke deg alle i dag.»

Mange av de som deler klubbsanger og klubbminner med Øyvind, møtes til innebandy i hallen på torsdager. Selv måtte han legge bort innebandykølla for noen år siden.

Det har likevel ikke hindret han i å ta turen på tvers av byen stort sett hver eneste torsdag inntil helt nylig. Når de andre veteranene har lekt seg i hallen, har Øyvind stått på kjøkkenet for å steke vafler. Han har inntil nylig også vært primus motor for den årlige veteranfesten.

- Jeg synes det har vært veldig verdifullt, både det å fortsatt ha en rolle og det å møte gode kamerater, sier Øyvind.

På vei hjem fra torsdagssamlingene går han gjennom en hall som myldrer av aktive akademibarn. Han lar seg både begeistre og berøre av å se alle disse barna som er helt i andre enden av sine KFUM-karrierer enn det han selv er.

TOK IMOT ENGA. På sin runde i hallen stikker han hodet innom lunsjen med en stab som er tosifret. Under a-lagskampene er han ofte på plass, gjerne i sin gamle KFUM-overtrekk. 

Da Vålerenga kom på cupbesøk til Ekebergsletta i 2016, var Øyvind i sin klassiske KFUM-jakke den som tok imot Enga-spillerne da de kom ut av spillerbussen. Tenke seg til at fotballklubben han startet i 70 år tidligere, skulle teste seg i «best i by’n» oppgjør. 

- Det er et eventyr. Tenk deg å se og oppleve alt dette. Det er en stor glede å se hvordan klubben har utviklet seg.

Samtidig er det dager han kan være litt bekymret for at en vokser og utvikler seg litt for fort – og blir litt for store.

- Jeg har nok kanskje sett og vært bekymret for den åndelige delen av trekanten. Jeg er litt engstelig for at det blir for lite av det, og at det blir borte, sier Øyvind og har et klart råd til klubben videre:

- Husk alltid å ha fokus på hele trekanten – ånd, sjel og kropp. Vi må ha med oss alle disse sidene, og det er enda viktigere når vi hele tiden vokser.


Denne saken ble skrevet i forbindelse med klubbens sesongmagasin 2018. Les hele magasinet her for å bli bedre kjent med klubben.