Onsdagens kamp mot Kongsvinger er en historisk kamp for KFUM-kameratene. Etter å ha tatt 4. plassen i OBOS-ligaen, skal vi spille kvalik for Eliteserien 2020. I anledning denne historiske begivenheten unner vi oss et historisk tilbakeblikk på klubbens historie.

------------------------------------------------------------

Av Esten O. Sæther

Da vi slo Sogndal forleden og sikret kvalikplassen, var jeg såpass oppe at jeg skrev noe på Facebook-siden min om at dette var ett historiens største norske fotballeventyr. 

Akkurat det syntes visst ikke alle.

En gammel bekjent svarte straks at slike eventyr var det mange av landet rundt, og jeg var såpass høflig at jeg ga ham rett. Men det var jo feil. For på hvilken bane var det mer eventyrlig?

I starten hadde vi ikke en ball engang.

OK; det er en del år siden legendariske Knut Arnevåg; selve Kåffa-pioneren, dukket opp i klubben vår med ballen under armen, men selv det var lenge etter at mulige kvalikkonkurrenter som Ranheim, Mjøndalen, Tromsø, Sarpsborg eller Lillestrøm var godt etablerte fotballklubber. Dette skjedde seint på 1940-tallet;  en god stund etter at KFUM Kameratene var stiftet i 1939.

Vi var altså egentlig ikke tenkt på som en fotballklubb.

A-LAGET VAR INGENTING. Skal vi være ærlige gikk det da også et par tiår før vi ble det. Da jeg begynte i klubben i 1965, var det knapt noen glans rundt A-laget. Det var det heller ikke da jeg 17 år gammel i 1972 debuterte blant klubbens beste menn på bane 14 på Ekeberg (den nærmest hesteinnhegningen til Thorson).

Jo, Knut Arnevåg var der. Han var sjef, og hans vurdering av hvordan vi spilte var det samme som sannheten. Ellers var vi 11 spillere, et par reserver rundt meg og ingen; absolutt ingen andre. A-laget til KFUM var liksom ingen ting.

Det ble vi egentlig ikke før over ti år seinere. Da hadde vi gjennomført en strabasiøs reise gjennom lokalfotballen i Oslo inkludert en kvalikkamp i 1975 for å unngå nedrykk til 7.divisjon. I den kvaliken ble vi reddet av 15 år gamle Tore Arnevåg, og spør ikke om det den gang var lov til å bruke guttespillere på seniorlaget. For det var det ikke.

AMBISIØST ANGREPSSPILL. Uansett; med dårlig samvittighet prøvde vi å bygge et nytt A-lag bestående av spillere fra egen junioravdeling. Det forsøket gikk etter hvert bra fordi kloke Jon Risa ble med som trener før 1980-sesongen, og startet et systematisk skoleringsprogram om hva det ville si å spille organisert fotball.

Med Jon trente vi ambisiøst angrepsspill med 11 mot 0 på  humpete gresstuster rett under den akebakken vi kalte «Dødens» ned fra Brannfjell. Det så nok rart ut for de som ruslet forbi, men det ga resultater.

I løpet av et par sesonger ble KFUMs A-lag så godt at vi både klarte sånn nogenlunde å matche datidas storhet Lillestrøm med Tom Lund i cupen 1982, og deretter to år seinere å slå ut Eik, Tønsberg i NM akkurat mens Vestfolds stolthet for noen uker tilfeldigvis var best i Norge.

Det var definitivt ikke vi.

Dagen etter at radio og aviser hyllet cupsensasjonen KFUM som på bortebane hadde slått ut lederlaget i Eliteserien fra cupen, trente vi igjen på gresstustene. Vi skiftet der også. Den gang hadde vi ikke noe klubbhus. Og selvsagt ingen bane. A-lagsspillerne til KFUM kom med baggene sine på Sletta, skiftet, trente og forsvant. Og det gjorde dessverre også denne Kåffa-generasjonen som et godt fotballag.

ET HJEM FOR MANGE. Først tidlig på 2000-tallet kom vi tilbake, og det er viktig å skjønne hvorfor. Da hadde vi først fått Rødstua og et lite rom for å lage klubbmiljø. Så kom KFUM-Hallen i 1994 og gjorde dette felles rommet mye større. Da ble det lett å holde klubben samlet; dele gleder, kunnskap og omsorg.

Med det ble Kåffa et hjem for mange flere, og deretter en god fotballklubb.

Den sportslige framgangen skjøt fart med den første kunstgressbanen fra 2002. Vi spilte kvalik for opprykk til nivå tre i 2004 mot det som ble Sarpsborg 08, men var definitivt fortsatt ingen toppklubb. Selv etter den første flotte kvalikkampen (et uheldig 0-1-tap på bortebane), var vi ikke flere enn sju, åtte spillere på trening i uka før returkampen. Stort viktigere var det ikke å spille på A-laget til KFUM for bare femten år siden.

Først da fotballen ble prioritert av spillerne selv og klubbens rammer var ferdig snekret, kom den store framgangen. Opprykket til 2.divisjon i 2008 på egen ny stadion var et eventyr mer enn bra nok den gang, og opprykket til 1.divisjon med nøkkelkampen i det magiske flomlyset mot Tromsdalen høsten 2015 ikke til å tro.

Dette var jo våre barn som løftet Kåffa opp til nest øverste nivå; de fra grusbanen og nattmanøvrene på Lunde-leiren som plutselig var blitt voksne og skulle skinne i OBOS. Det gjorde de også selv om det ble med en sesong.

DET UTROLIGE. Det utrolige skjedde altså for ikke mer enn fire år siden, og for oss gamle like etter at vi fikk garderobe, kunstgress og et rykte Norge rundt som futsallaget som lekte seg til seire med et slepent pasningsspill på små flater. Da er det ikke rart at noen av oss snakker om eventyr.

Nå er flatene mye større og de presise pasningene enda lengre, alle A-lagsspillerne har ikke vokst opp på Lunde-leir og det blir egentlig ingen sensasjon om denne kvaliken ender med opprykk til Eliteserien. Så bra trent er gutta til Jørgen Isnes og så høy kvalitet er det på hver eneste spiller i troppen.

Og selvsagt starter det med Kongsvinger på onsdag.

Klubben fra svenskegrensa som også var et eventyr da den etablerte seg i norsk toppfotball på 1980-tallet, men som seinere er blitt vant til å være i sportens aller beste selskap. Du blir vel fort godt vant når du har spilt uavgjort mot Juventus i Europa-cupen.

Da blir det verre mot lille Kåffa på Intility onsdag.

I eventyrenes verden er det alltid de små som vinner til slutt.